Tennisalbue

Tennisalbue eller lateral epikondylitt er en smertefull tilstand i strekkesene festet i albue (laterale epikondyl). Tilstanden skyldes overbelastning over tid.

Mange senefester (for muskler) er utsatte for overbelastning, akutt og /eller (vanligst) over tid. Mer belastning en vevet tåler kan føre til mikroskopiske eller makroskopiske (synlige)  brudd (ruptur) i senen. Senefester har liten tilgang på blodforsyning, reparasjonsceller og vekstfaktorer, og derfor har begrenset evne til tilheling. Dette er årsaken til at tennisalbue i noen tilfeller blir kronisk (varig).

Tennisalbue er oftest en slitasje tilstand hvor betennelse (inflammasjon) spiller liten eller ingen rolle. Effekten av betennelsesdempende medisiner som NSAID (Ibux, Voltaren) og kortison injeksjon er derfor kun smertelindring (brann slukking) og endrer ikke sykdomsforløpet. Nyere studier tyder på at gjentatte kortison injeksjoner forverrer prognosen, snarere enn å forbedre den. Årsaken er antagelig at kortison svekker senefestet (i tillegg til å tynne ut og bleke huden over).

Tilstanden vi kjenner som tennisalbue ble første gang beskrevet vitenskapelig i 1873, men da som «skrivekrampe» (Schreibekrampfes) hos pasienter som skrev for mye og/eller holdt for hardt rundt pennen. Idag,  125 år senere, er analogen til skrivekrampe «musearm». Relasjonen til tennis kom på begynnelsen av 1900-tallet som årsak til problematisk backhand slag hos tennis spillere.

I våre dager er tennisalbue stort sett relatert til pasientens arbeide (jobb). Pasienter som utfører de samme arbeidsoppgavene ved kraftfull bruk av hendene. Typiske pasienter inkluderer håndverkere, industriarbeidere og frisører.

En klinisk undersøkelse (sammenholdt med sykehistorien) ved lege og/eller fysioterapeut vil oftest gi korrekt diagnose. Pasienten angir smerter like foran og nedenfor ytre albue fremspring (laterale epikondyl) og er trykkøm i samme område. Videre provoseres samme smerter ved kraftfull grep, som å håndhilse eller løfte en stol etter ryggstøtten. Mer presist kan dette testes ved at pasienten strekker håndleddet mot legens eller fysioterapeutens motstand (holder igjen bevegelsen).

For å være helt sikker på diagnosen og utelukke andre lidelser som kan gi lignende symptomer er det nødvendig med MR og/eller ultralyd bilder. Dette er helt nødvendig der det vurderes kirurgisk behandling. Tennisalbue viser alltid på MR bilder og ved ultralyd undersøkelse i form av hevelse og økt væskeinnhold i senefestet. Ofte ser man også større eller mindre mindre brudd (partiell ruptur) i senefestet.

Ved ultralyd undersøkelse ser undersøkeren hevelse/økt væskeinnhold, tap av normale fiberstruktur i senevevet og ofte mindre rifter. Ved ultralydundersøkelse med farge doppler kan det vanligvis også påvises økt innvekst av blodkar. Fordelen med ultralyd er at undersøkeren kan se hva som er under stedet som er trykkømt (pasienten sier «au» ved berøring av proben). Videre er undersøkelsen dynamisk, undersøkeren kan bevege både albuen og ultralyd proben, og pasienten kan selv ta aktivt del i undersøkelsen. Svært viktig er også at undersøkeren kan vise på skjermen og forklare og derved gi pasienten innsikt i hva som er galt. Ulempen er at bildene ikke alltid lagres og man for ettertiden må basere seg på undersøkerens skriftlige konklusjon. Videre er det en rekke tilstander som kan vises ved MR, men ikke ved ultralydundersøkelse.

Beste behandling er naturligvis modifikasjoner av arbeidet slik at det blir mer variert og mindre belastende på arm og spesielt strekkesene festet i albuen. Dessverre er dette ofte vanskelig å få til og mange pasienter ender opp med sykemelding. Videre er rehabilitering (trening) ledet av en fysioterapeut alltid nyttig, og er den behandlingen som alltid forsøkes først. Der dette ikke fører til målet, kan kirurgi være aktuelt.

Tidligere ble kirurgi utført åpent via nokså store snitt hvor man skar igjennom friskt vev for å komme inn til sykt vev i senefestet. I dag kan inngrepet gjøre artroskopisk (kikkehull kirurgi) gjennom millimeter lange innstikk med kortere rehabilitering og mindre risiko for infeksjon og andre sårproblemer. Ved artroskopisk kirurgi, renser (gjør debridement) kirurgen opp senefestet ved å barbere bort sykt (blødt og oppflosset) senevev og legge til rette for tilheling. I trenete hender tar prosedyren mindre enn en halvtime.

Referanser: