albue | dagkirurgi.no

Ultralyd av muskel og skjelett

Ultralyd av muskel og skjelett (bevegelsesapparatet, MSK) vil kunne avklare mange tilstander og bidra til en rask og korrekt diagnose.

Ultralyd undersøkelse brukes innen mange områder innen medisinen av ulike legespesialister og andre yrkesgrupper, og innen ulike organsystemer. Et av disse organsystemene hvor ultralyd (UL) brukes særlig flittig er muskel-skjelettsystemet (MSK) også kalt bevegelsesapparatet.

Enkelte steder er det tradisjon for at røntgenleger og/eller teknisk personale med spesiell utdannelse utfører UL undersøkelsen (og lager en detaljert rapport, som ved en røntgenbeskrivelse) uten å være direkte involvert i pasientbehandlingen. Fordelen med dette kan være at UL undersøkeren blir svært dyktig i alle tekniske aspekter ved undersøkelsen. Ulempen kan være at vedkommende ikke nødvendigvis har full innsikt i den kliniske problemstillingen.

Det vanligste i Norge og mange andre land, er at det er behandleren som selv utfører UL undersøkelsen samtidig med en klinisk undersøkelse. Når behandleren trykker proben mot et spesielt område (ved MSK problematikk) og pasienten sier «AU» kan behandleren ofte se hva som ligger under huden og forårsaker plagene.

Ultralyd undersøkelse av MSK (bevegelsesapparatet) gjøres oftest av leger, fysioterapeuter, samt en del kiropraktorer og naprapater. Blant leger er nok allmennleger, ortopeder, revmatologen og fysikalskmedisinere de som bruker UL ved MSK problemstillinger mest. I tillegg til å brukes diagnostisk (stille en korrekt diagnose), brukes også MSK UL blant annet til å finne best lokalisasjon for injeksjoner, tapping av ledd og kalkskylling i skulder. Det bør nevnes at enkelte UL entusiaster forsøker å fremstille det som at ledd injeksjoner kun kan utføres under UL kontroll. Gitt at behandleren har tilstrekkelig erfaring, er det vanligvis ingen forutsetning.

Så hva er ultralyd og hva er et ultralydapparat ?

Lydbølge er periodiske endringer i trykk og tetthet i et kontinuerlig medium, vanligvis luft eller vann. Ultralyd er lydbølger med høy frekvens (diskant på steroider). Tenk at du spiller et instrument som spiller i et så høyt (ikke nødvendigvis sterkt) toneleie at du selv (og andre som hører på) på et tidspunkt ikke lenger kan gjenkjenne lydene. Et eksempel er hundefløyte. Ultralyd er lydbølger med en frekvens som er høyere enn det menneskets øre vanligvis kan oppfatte (20-20.000 Hertz (Hz)).

Samtaler mellom mennesker har et frekvensområde mellom 200 og 5.000 Hz. Den nedre grensen for det som kalles ultralyd settes ofte til 15-20 kilohertz (1 kHz = 1000 Hz). Barn kan gjerne høre høyere frekvenser enn voksne, da evnen til å høre høyfrekvent lyd avtar med økende alder. Jeg husker godt at jeg kunne høre flaggermusene fly da jeg var et barn. Norsk forening for ultralyddiagnostikk (NFUD), som jeg er medlem av , har en elegant logo med en flaggermus.

Det som gjør UL nyttig i medisinsk (og maritim) sammenheng, er at lydbølger som treffer et annet fastere medium kastes tilbake (ekko) og kan fanges opp og fremstå (ved moderne teknologi) som et levende bilde. Slik kan en fisker finne en fiskestim eller marinen finne en ubåt (sonar). Og en ortoped eller fysioterapeut kan finne en avslitt sene eller en kalkansamling i en sene i kroppen din.

Ultralyd apparater kan være store og stasjonære. Slike apparater gir ofte de beste bildene, men er vanskelige å ta med seg rundt i en travel hverdag hvor undersøker/behandler beveger seg mellom flere rom på et sykehus eller en annen klinisk enhet. De er også vanskelige å ta med seg hjem for en ivrig entusiast som vil trene på seg selv eller familie og venner i fritiden.

De miste UL apparatene (Wireless Handhold Ultrasound) består bare av en probe med innebygget datamaskin (CPU) som kan kommunisere med en smart telefon eller et lesebrett (tablet) via blåtann eller et lokalt nettverk. Disse er så små at legen kan ha dem i frakkelommen og alltid tilgjengelig (stor fordel). Ulempen ved disse er at det kan ta litt tid å koble dem opp til en skjerm, at batteriet lader ut, at de blir varme og slår seg av ved langvarige bruk, og at kvaliteten på bildene ofte ikke er like god som på de store (moderne/nye) apparatene.

Ultralyd apparater avgir og opptar høyfrekvente lydbølger. Dette skjer ved innebyggete kvartskrystaller og en prosess som kalles piezoelektrisitet. En CPU omgjør de elektriske signalene som sendes tilbake til bilder på en skjerm. For MSK UL brukes helst såkalte linære prober med høy frekvens 8-18 MHz (1 MHz = 1.000.000 (1 million) Hz. Disse probene gir høy oppløsning av nære strukturer (like under huden, som rotatorcuff, achilles sene og albue). Dette skjer på bekostning av å se i dybden som ved fosterdiagnostikk og undersøkelse av hofteledd, hvor man bruker andre prober med lavere frekvens og større evne til å se vev i dypet.

Forfatteren ha erfaring fra Philips og General Electric stasjonære UL apparater og håndholte apparater fra Clarius. Sistnevnte kobles trådløst opp mot en smart telefon eller lesebrett. Jeg ønsker å understreke at jeg ikke har noen økonomisk forbindelse med noen av selskapene (utover å bruke/kjøpe produkter til vanlige betingelser).

Olecranon bursitt

Olecranon bursitt er en tilstand der slimposen mellom albuespissen (olecranon) og huden over blir irritert og smertefull. Noen ganger er kirurgi indisert.

Vi har en rekke slimposer i kroppen, mer enn 150 i følge wikipedia. Oppgaven til en slimpose (latin: bursa) er stort sett å dempe friksjon mellom hud, sener og bein. Slimposer er således til stede der det er bevegelse, som omkring ledd.

Albuen (bildene til venstre er fra Grays Anatomy, 1918, (C) Public Domain) er et ledd som består av tre knokler, humerus, ulna og radius. Til sammen tillater albueleddet hengslebevegelse fra 0 grader (full strekk, ekstensjon) og til rundt 150 grader bøy (fleksjon) og utadrotasjon fra 0 til 85 grader (supinasjon, håndflaten opp) og 75 grader innadrotasjon (pronasjon, håndflaten ned). Skulder og albue gjør at vi kan posisjonere hånden i en ønsket stilling for manuelle oppgaver. Med våre dagers bruk av smarttelefoner, nettbrett, og datamaskiner, er pronasjons-bevegelsen (håndflaten ned) blitt mest viktig.

Olecranon (albuespissen) er en den øverste delen av ulna. Og er den delen av som hos de fleste er lett å kjenne på baksiden av albuen.

Triceps (strekkemuskelen i albuen) fester på olecranon. Mellom senefestet på olecranon og huden over ligger slimposen som er dagens tema, olecranon bursa. Når denne blir betent, kaller vi tilstanden olecranon bursitt. Tilstanden kalles også studentalbue, oppkalt etter tidligere tiders studenter som leste tykke bøker av papir, mens de hvilte hodet i armen understøttet av albuen mot et bord på lesesalen eller hybelen.

I våre dager er den typiske pasienten håndverker eller andre med manuelt arbeide i jobben sin.

Olecranon bursitt kan en sjelden gang være utløst av et enkelt traume, men oftest er det langvarig repeterende belastning som gnag og gnuring mot albuespissen som er årsaken. Akutte og mildere bursitter går ofte over av seg selv når man stopper aktiviteten som har forårsaket tilstanden. Mange får NSAIDs (betennelsesdempende medisin) som tabletter eller gel. I hardnakkede tilfeller, kan det være aktuelt å tappe bursaen for væske og sette inn kortison. Imidlertid gir dette ofte bare forbigående lindring av plagene.

Av og til kan det oppstå bakterielle bursitter (infeksjon). Da må pusset evakueres kirurgisk og infeksjonen behandles medikamentelt.

Kirurgisk behandling av langvarig og plagsom olecranon bursitt, består i å fjerne den kronisk betendte bursaen. Tradisjonelt har dette vært gjort ved åpen kirurgi (et langt snitt på albuen). I våre dager kan det gjøres ved endoskopi (kikkehull kirurgi) via to millimeter store åpninger i huden. Dette gir raskere rehabilitering og mindre risiko for komplikasjoner, som sårproblemer og postoperative infeksjoner.

Fritt legeme

Et fritt legeme er vev fra pasienten selv som flyter rundt i et ledd og kan skape ugreie. Ofte gir dette smerter, opphaking og bevegelse innskrenkning.

Fritt legeme kan være en enkel løs bit (loose body) eller opptre som flere frie legemer (loose bodies). Fritt legeme skilles fra fremmedlegeme ved at bestand-delene er kroppens egne. Dette er til forskjell fra fremmedlegemer som er et fysisk, fast legeme brakt inn i leddet utenfra, vanligvis ved traume eller kirurgi. Det kan være en treflis (som har trengt gjennom hud og inn i leddet ved et fall), en geværkule etter et skudd, eller en løs bestanddel fra et implantat etter ledd-nær kirurgi.

Løse biter i et ledd, er naturligvis uhensiktsmessig og ofte plagsomt. Vi må skille frie legemer fra fremmed legemer, som er fastere enn leddbrusken vil skade den og gi opphav til leddbrusk skader og artrose. De skal alltid fjernes (så fort som mulig). Frie legemer av kroppens eget vev, oftest av brusk og bein, vil også, men langsommere gi samme effekt. Derfor bør frie legemer og fremmedlegemer i et ledd oftest fjernes kirurgisk.

Det er naturlig å tenke at et fritt legeme er en del av leddet som har løsnet fra leddflaten. Og det kan skje ved osteochondritis dissecans (OCD), artrose og (i kneet) meniskruptur med en løs flik som har løsnet og falt av. Imidlertid, er det ofte usikkert hva som er opphavet til frie legemer. Det er ikke alltid at vi finner defekter i leddet som passer med den eller de løse bitene.

I mange tilfeller finner vi således løse biter (av pasientens vev), men er usikker på opphavet. Dette er kanskje oftest tilfellet i albuen. Der hvor fritt legeme eller frie legemer gir plager, bør de uansett fjernes. Dette kan oftest gjøres artroskopisk (ved kikkehull kirurgi).

Plagene består ofte av smerter og opphaking som kommer og går. Ofte kan pasienten selv føle at noe beveger seg i leddet og noen ganger «riste løs» biten.

Fremmedlegemer og frie legemer viser ofte ved røntgen, CT, MR og ultralyd, avhengig av tetthet (metall versus bein/brusk) og aktuelle ledd. Kontakt legen din for utredning dersom du har problemer som kan skyldes dette.

Tennisalbue

Tennisalbue eller lateral epikondylitt er en smertefull tilstand i strekkesene festet i albue (laterale epikondyl). Tilstanden skyldes overbelastning over tid.

Mange senefester (for muskler) er utsatte for overbelastning, akutt og /eller (vanligst) over tid. Mer belastning en vevet tåler kan føre til mikroskopiske eller makroskopiske (synlige) brudd (ruptur) i senen. Senefester har liten tilgang på blodforsyning, reparasjonsceller og vekstfaktorer, og derfor har begrenset evne til tilheling. Dette er årsaken til at tennisalbue i noen tilfeller blir kronisk (varig).

Tennisalbue er oftest en slitasje tilstand hvor betennelse (inflammasjon) spiller liten eller ingen rolle. Effekten av betennelsesdempende medisiner som NSAID (Ibux, Voltaren) og kortison injeksjon er derfor kun smertelindring (brann slukking) og endrer ikke sykdomsforløpet. Nyere studier tyder på at gjentatte kortison injeksjoner forverrer prognosen, snarere enn å forbedre den. Årsaken er antagelig at kortison svekker senefestet (i tillegg til å tynne ut og bleke huden over).

Tilstanden vi kjenner som tennisalbue ble første gang beskrevet vitenskapelig i 1873, men da som «skrivekrampe» (Schreibekrampfes) hos pasienter som skrev for mye og/eller holdt for hardt rundt pennen. Idag, 125 år senere, er analogen til skrivekrampe «musearm». Relasjonen til tennis kom på begynnelsen av 1900-tallet som årsak til problematisk backhand slag hos tennis spillere.

I våre dager er tennisalbue stort sett relatert til pasientens arbeide (jobb). Pasienter som utfører de samme arbeidsoppgavene ved kraftfull bruk av hendene. Typiske pasienter inkluderer håndverkere, industriarbeidere og frisører.

En klinisk undersøkelse (sammenholdt med sykehistorien) ved lege og/eller fysioterapeut vil oftest gi korrekt diagnose. Pasienten angir smerter like foran og nedenfor ytre albue fremspring (laterale epikondyl) og er trykkøm i samme område. Videre provoseres samme smerter ved kraftfull grep, som å håndhilse eller løfte en stol etter ryggstøtten. Mer presist kan dette testes ved at pasienten strekker håndleddet mot legens eller fysioterapeutens motstand (holder igjen bevegelsen).

MR ved tennisalbue (sagitalt T2 vektet bilde av albue) — MR ved tennisalbue. Pilen viser hevelse, partielle rupturer og økt væskeinnhold i i strekkesenefestet (common extensor insertion, CEI) i albue. (C) Eirik Solheim.

For å være helt sikker på diagnosen og utelukke andre lidelser som kan gi lignende symptomer er det nødvendig med MR og/eller ultralyd bilder. Dette er helt nødvendig der det vurderes kirurgisk behandling. Tennisalbue viser alltid på MR bilder og ved ultralyd undersøkelse i form av hevelse og økt væskeinnhold i senefestet. Ofte ser man også større eller mindre mindre brudd (partiell ruptur) i senefestet.

Ultralyd undersøkelse ved tennisalbue (lengdesnitt av albue) — Ultralyd undersøkelse ved tennisalbue. Pilen viser hevelse i strekkesene festet (common extensor insertion, CEI), tap av normal fiberstruktur og mindre rifter (partiell ruptur). (C) Eirik Solheim.

Ved ultralyd undersøkelse ser undersøkeren hevelse/økt væskeinnhold, tap av normale fiberstruktur i senevevet og ofte mindre rifter. Ved ultralydundersøkelse med farge doppler kan det vanligvis også påvises økt innvekst av blodkar. Fordelen med ultralyd er at undersøkeren kan se hva som er under stedet som er trykkømt (pasienten sier «au» ved berøring av proben). Videre er undersøkelsen dynamisk, undersøkeren kan bevege både albuen og ultralyd proben, og pasienten kan selv ta aktivt del i undersøkelsen. Svært viktig er også at undersøkeren kan vise på skjermen og forklare og derved gi pasienten innsikt i hva som er galt. Ulempen er at bildene ikke alltid lagres og man for ettertiden må basere seg på undersøkerens skriftlige konklusjon. Videre er det en rekke tilstander som kan vises ved MR, men ikke ved ultralydundersøkelse.

Beste behandling er naturligvis modifikasjoner av arbeidet slik at det blir mer variert og mindre belastende på arm og spesielt strekkesene festet i albuen. Dessverre er dette ofte vanskelig å få til og mange pasienter ender opp med sykemelding. Videre er rehabilitering (trening) ledet av en fysioterapeut alltid nyttig, og er den behandlingen som alltid forsøkes først. Der dette ikke fører til målet, kan kirurgi være aktuelt.

Tidligere ble kirurgi utført åpent via nokså store snitt hvor man skar igjennom friskt vev for å komme inn til sykt vev i senefestet. I dag kan inngrepet gjøre artroskopisk (kikkehull kirurgi) gjennom millimeter lange innstikk med kortere rehabilitering og mindre risiko for infeksjon og andre sårproblemer. Ved artroskopisk kirurgi, renser (gjør debridement) kirurgen opp senefestet ved å barbere bort sykt (blødt og oppflosset) senevev og legge til rette for tilheling. I trenete hender tar prosedyren mindre enn en halvtime.

Referanser:

Solheim E, Hegna J, Oyen J. Extensor tendon release in tennis elbow: results and prognostic factors in 80 elbows. Knee Surg Sports Traumatol Arthrosc. 2011;19:1023-1027.

Solheim E, Hegna J, Oyen J. Arthroscopic versus open tennis elbow release: 3- to 6-year results of a case-control series of 305 elbows. Arthroscopy. 2013;29:854-859.

Solheim E, Hegna J, Oyen J, Inderhaug E. Arthroscopic Treatment of Lateral Epicondylitis: Tenotomy Versus Debridement. Arthroscopy. 2016;32:578-585.

MR

Ofte er det aktuelt med MR undersøkelse for å stille diagnosen sikkert og planlegge behandling inkludert plager i skulder, albue og kne.

De fleste pasienter som møter en ortoped med tanke på kirurgisk behandling av en kronisk, smertefull tilstand i muskel-skjelett systemet har allerede fått utført en MR undersøkelse. Gitt at MR undersøkelsen viser patologi som er tilgjengelig for kirurgi, kan ortopeden være til hjelp.

Der MR er normal, er rehabilitering ved fysioterapeut stort sett alltid løsningen, og ikke kirurgi. Et unntak er kanskje frossen skulder som innbærer krymping og fibrose av kapsel og ligamenter i skulder og som ikke alltid sees på MR. Her vil en klinisk undersøkelse være viktigst (nedsatt bevegelse, spesielt for utadrotasjon og abduksjon i skulderen.

Det betyr imidlertid ikke at alle patologiske funn ved en MR tilsier kirurgi. Kirurgen skal behandle mennesker, ikke MR bilder.

I skulder vil inneklemming (subacromialt impingement), rotator cuff tendinopati (sene betennelse), forkalkninger (sees dog best ved ultralyd undersøkelse), senerupturer (inkludert av supraspinatus, infraspinatus, subscapularis og lange bicepshode) og labrum skader (inkludert Bankart lesjoner ved fremre luksasjoner og instabilitet, samt SLAP lesjoner (ved biceps ankeret) oftest være klart synlige.

I albuen vil MR oftest kunne påvise artrose og fokale osteochondrale lesjoner, slik som OCD på capitellum humeri. Frie legemer er oftest synlige, men sees ofte bedre på vanlig røntgen undersøkelse (og ved ultralyd (UL) undersøkelse). UL undersøkelse er ofte nyttig rett før kirurgi, dersom kirurgen er usikker på hvor den løse biten eller bitene befinner seg.

Pilen viser hevelse og økt væskeinnhold i strekkesenefestet hos en pasient med tennisalbue.

Tennis albue av betydning viser alltid ved MR i form av av hevelse og økt væskeinnhold (ødem) samt ofte rifter (i større eller mindre grad) i det felles strekkesene festet (ekstensorfestet, CEI). For denne tilstanden er ultralyd undersøkelse like god, men ofte ikke like dokumentasjon for fremtiden.

Kneet er antagelig det leddet som undersøkes oftest ved MR, dessverre noen ganger unødig. Dersom stående belastet røntgen (RTG) undersøkelse viser tydelig artrose (slitasjegikt), har fin-diagnostikk ved MR oftest liten hensikt. MR vil kunne påvise synovitt/artritt, artrose, leddbrusk skader, leddbånd skader og menisk skader. For undersøkelse av fremre korsbånd funksjon (ACL), er klinisk stabilitets-undersøkelse viktigst.

I noen tilfeller er MR med sine statiske grove snitt i gråtoner bare en pekepinn, mens artroskopi gir faciten.