Mesteparten av dagkirurgi som ikke gjøres i lokalbedøvelse, gjøres i kortvarig narkose, oftest TIVA. Hva er TIVA? Her får du svar.
Kirurgi betyr å skjære i levende vev hos mennesker eller dyr. Begrepet kommer fra gresk antikk χειρουργία (kheirourgía), som samler ordene χείρ (kheír, “hånd”) + ἔργον (érgon, “arbeid”), altså håndverk. Som innen alt håndverk gjelder begrepet: «Øvelse gjør mester». Husk å spørre kirurgen din om inngrepet er noe han eller hun gjør regelmessig. Dersom kirurgen er uerfaren (svenn), må vedkommende ha en erfaren (mester) ved siden av seg. Det er helt legitimt og forståelig. Mesteren griper inn når det er nødvendig.
Mindre inngrep i lokalbedøvelse, som å fjerne en føflekk, har alle leger god utdannelse til å gjøre. En spesialist i plastikk kirurgi kan imidlertid ofte lage penere arr der det er viktige, som i ansiktet eller på skulderen hos en kvinne.
Inngrep på mennesker som foregår i narkose gjøres helst av en lege som har tilleggsutdannelse som kirurg. Kirurgen kan ha en generell utdannelse som dekker mange felt, eller være spesialist innen et spesielt, som ortopedi. De fleste kirurger har rundt 10 års erfaring etter medisinsk embetseksamen (som tar 7 år) ved kirurgiske avdelinger, obligatorisk antall inngrep og mange kurs før de får den beskyttete tittelen, «spesialist i kirurgi».
Kirurgi har vært utført siden tidenes morgen, uten større bedøvelse. Helt frem til 1800-tallet ble amputasjoner utført med (for pasienten) en flaske brennevin, en pinne å bite i og sterke folk som holdt pasienten i ro. Da var det viktig at kirurgen var rask. De flinkeste krigs-kirurgene kunne gjøre inngrepet på noen få sekunder.
I våre dager har kirurgen tid til å gjøre seg mer flid. Å jobbe raskt og sikkert er dog fremdeles viktig for å minimalisere unødig traumatisering og hevelse i vevet og derved lette rehabiliteringen etter operasjonen, samt minimalisere faren for postoperative infeksjoner.
Ved artroskopisk kirurgi, vil en erfaren ortoped bruke mindre skyllevæske (sterilt saltvann) og forårsake mindre hevelse omkring leddet. Det er spesielt ønskelig ved dagkirurgi hvor pasienten reiser hjem etter kort tid og skal klare seg normalt uten medisinsk personale omkring seg. Det hender at kjæresten, eller noen i nær familie er lege, sykepleier eller fysioterapeut, men det er ingen forutsetning.
Amerikanske lege og tannlege William Thomas Green Morton (August 9, 1819 – July 15, 1868) regnes som den første som brukte generell anestesi ved en kirurgisk prosedyre.
Han lot pasientene inhalere ether ved ekstraksjon av tenner fra 1846. Begrepet, anestesi, ble foreslått av Oliver Wendell Holmes, Sr., i et brev til Morton etter at sistnevnte hadde demonstrert ether narkose offentlig ved en fjerning av en svulst (tumor) på halsen hos en pasient ved Massachusetts General Hospital, New England, USA.
Begrepet, anestesi (ἀναισθησία, anaisthēsía) er (igjen, som «kirurgi») sammensatt av de antikke greske ordene ἀν- («ikke-«) og αἴσθησις (aísthēsis, «følelse»). Anestesi betyr altså: «Ikke følelse». Om han (William Morton) virkelig var den første som brukte ether anestesi diskuteres fortsatt, men han selv brukte mye tid på å hevde dette frem til han døde (og forsøkte å ta patent på metoden ved å gi gassen et nytt navn). Han er uansett den personen som gjorde metoden kjent.
Morton døde i New York City av hjerneslag som inntraff mens han satt i en hestevogn sammen med sin kone. Kirurgen som tok imot ham skal ha uttalt til sine studenter (etter Mortons død): «Young gentlemen, you see lying before you a man who has done more for humanity and for the relief of suffering than any man who has ever lived.»
Ether narkose er vanskelig å administrere og monitorere og er beheftet med bivirkninger. Våre dagers dagkirurgi foregår oftest i TIVA med tillegg av lokalanestesi og/eller nerveblokkader (for å dempe smerter etter operasjonen).
Så hva er TIVA? TIVA er en forkortelse for Total IntraVenøs Anestesi. Dette betyr at alle anestesimidler blir administrert i en vene på armen (eller beinet) via en venflon. Det brukes ikke gass for denne type anestesi, kun oksygen for å holde oksygenmetningen i blodet korrekt. Anestesien gjør at pasienten ikke puster selv, så det overlates til en respirator (pustemaskin). Luften (med oksygen) som innåndes skjer via et kort rør som føres ned i strupehalsen når pasienten har sovnet, kalt larynxmaske. Dette kan gi litt sårhet i halsen når man våkner, men er vanligvis ikke noe problem (de fleste merker ingen ting).
Medisinene som brukes er smertestillende (remifentanil) og søvnfremkallende (propofol). Administrering og overvåkning av medisinene gjøre av anestesilege og anestesisykepleier. Det er svært sjeldent at det oppstår problemer ved denne type narkose.